Jeg, Helene Mo Kaarby (daglig leder i NN), møtte Endiza i Albania, og det var et utrolig sterkt møte. Jeg vil så gjerne dele hennes fulle historie med deg, for det viser oss så tydelig hvor urettferdig livet kan være, men historien hennes viser oss også at det finnes håp, og det håpet kan nettopp DU være med å holde i live!
Endiza var en hardtarbeidene skoleelev og da hun ble ferdig med grunnskolen hadde hun mange muligheter i livet. Hun kom inn på sitt drømmestudie; engelsk språkfag og litteratur, på et universitet i Italia. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, fortalte Endiza til meg. Hun levde virkelig et godt liv; hun hadde mange venninner og hun elsket å gå ut å danse sammen med dem! Hun hadde store drømmer, og særlig drømte hun om å en dag bli forfatter.
Men, som 20-åring fikk Endiza også diagnosen MS: Endiza hadde begynt å føle at det var noe som ikke helt stemte, kroppen oppførte seg annerledes og hun følte at noe måtte være galt. Bena hennes kunne plutselig svikte, og hun hunne miste balansen. Hun opplevde også flere synsforstyrrelser som kom akutt og forsvant raskt igjen. Det var skremmende. Hun dro til slutt til legen, og etter flere undersøkelser ble det konstatert at hun hadde Multippel Sklerose (MS) - en nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg), der nervesignalene forstyrres eller blokkeres (helsenorge.no).
Da Endiza fikk den endelige beskjeden fra legen, fikk hun sjokk. Hun klarte ikke å ta innover seg hva dette betydde eller hva det innebar. Dette kunne jo ikke skje henne, tenkte hun. Og uten verken informasjon eller behandling, fortsatte hun å leve livet som før. Etter fire år på universitetet i Italia, fullførte hun studiene og ble uteksaminert! Det var et stort mål i livet som ble nådd, og særlig fordi i løpet av studietiden hadde sykdommen manifisert seg i Endiza, og hun var merkbart blitt dårligere. Attakkene kom hyppigere og helt uten forvarsel. Hun mistet kraften i bein og armer, fikk tåkesyn og var flere ganger helt uten synet sitt!
Etter studiene fortsatte Endiza å kjempe. Hun flyttet tilbake til Albania og var klar for å være med å bygge landet sitt som en del av den generasjonen som skulle snu økonomien og velferden i landet til det bedre! Hun dro til legen igjen og ba om medisiner og hjelp til å behandle sykdommen, men til ingen nytte. Hjelpen hun trengte kostet for mye og kunne derfor ikke gis til mennesker som har MS! Endiza hadde ikke noe annet valg enn å fortsette livet sitt som før, men hun lot seg ikke stoppe. Hun begynte å skrive på sin første bok og i 1999 ble debutboka utgitt! Hun hadde klart å oppfylle enda en drøm, til tross for at plagene fra sykdommen stadig plaget henne mer og mer. Sykdommen lå der og lurte hele tiden og den slo til når hun minst ventet det … Noen morgener var det umulig å reise seg fra sengen, og hun brukte lang tid på å komme seg ut døra for å gå på jobben som hun også hadde fått. Dette krevde mye planlegging! Og de dårlige dagene ble det fler og fler av. Hun begynte derfor enda en ny kamp for å få medisiner, men til ingen nytte. Helsevesenet i landet prioriterte ikke henne.
Hun bosatte seg i hovedstaden Tirana og fikk enda en god jobb. Der møtte hun mannen sin som hun i dag er i gift med og i 2009 ble en tredje drøm oppfylt - nemlig å bli mor! Hun fikk en liten datter. Den lille familien på tre bodde sammen i en leilighet. Hun og mannen jobbet hardt begge to for å gi datteren et godt liv!
Endiza skammet seg over sykdommen sin og derfor har hun holdt det hemmelig for alle i mange år. Det var utrolig tøft å leve med MS. Hun følte seg så alene, og uten hjelp eller støtte fra helsevesenet hadde hun ingen håp. I 2018 måtte hun til slutt si opp jobben sin fordi sykdommen var så ille at det ikke lenger var mulig å komme seg på jobben og etter hvert ble hun for syk til å bo i leiligheten også. Hun kunne ikke lenger gå i trapper, og hun trengte hun hjelp til alt!
Den lille familien var nå dønn avhengig av inntekten til ektemannen, men de hadde ikke råd til å leie inn hjelp til stell og pleie, de har ikke råd til hjelpemidler, og de har heller ikke tilgang på medisiner. Det var helt uaktuelt at datteren skulle bli hjemme fra skolen for å hjelpe moren! Familien bestemte til slutt at Endiza måtte flytte fra mannen og datteren sin og inn til foreldrene sine i Shkodër, to timer unna! Mangelen på helsehjelp har splittet familien, og uten hjelpemidler ble Endiza ensom, isolert og levde et uverdig liv! Men i Shkodër fant også Endiza håp!
Hun fikk høre om Norsk Nødhjelp som sender rullestoler fra Norge og deler ut gratis til de som trenger det. Rullestolen hjalp henne ut av isolasjon i foreldrenes hjem, og ga henne nye muligheter i hverdagen. Med din hjelp er det mulig å gi hjelpemidler, men også støtte og veiledning til mennesker med nedsatt funksjonsevne og helseutfordringer. Akkurat nå har vi over 100 mennesker på venteliste, som sårt trenger hjelpemidler for å få et mer verdig liv !
Vil du gi en gave i dag slik at vi kan fortsette dette viktige arbeidet?
Trykk her for å gi en gave til dette arbeidet! Du kan også Vippse til nr. 10335.
Trykk her for å lese mer om vår hjelpetransport til Albania!
På bildene ser du Endiza i dag. Hun kommer seg rundt ved hjelp av den elektriske scooteren hun har fått fra vår hjelpetransport! Da jeg møtte henne kunne vi også ta følge sammen bortover fortauet i Shkodër i Albania.
Hvorfor var dette møtet så sterkt for meg? Jo, kanskje handler det om at dette var et møte med en realitet som like gjerne kunne skjedd meg selv. Sykdom kan alle få, men helsehjelp er avhengig av hvor du bor, og om du er fattig eller rik. Det er så urettferdig, og det får meg til å tenke og forstå enda dypere hvor viktig dette arbeidet er! "Da jeg hørte om arbeidet til Norsk Nødhjelp her i Shkoder, fikk jeg håp" sa Endiza til meg. "Hjelpemidlene har gjort mye for meg og familien min - det har gitt meg verdigheten tilbake!"
TUSEN TAKK!
Jeg, Helene Mo Kaarby (daglig leder i NN), møtte Endiza i Albania, og det var et utrolig sterkt møte. Jeg vil så gjerne dele hennes fulle historie med deg, for det viser oss så tydelig hvor urettferdig livet kan være, men historien hennes viser oss også at det finnes håp, og det håpet kan nettopp DU være med å holde i live!
Endiza var en hardtarbeidene skoleelev og da hun ble ferdig med grunnskolen hadde hun mange muligheter i livet. Hun kom inn på sitt drømmestudie; engelsk språkfag og litteratur, på et universitet i Italia. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, fortalte Endiza til meg. Hun levde virkelig et godt liv; hun hadde mange venninner og hun elsket å gå ut å danse sammen med dem! Hun hadde store drømmer, og særlig drømte hun om å en dag bli forfatter.
Men, som 20-åring fikk Endiza også diagnosen MS: Endiza hadde begynt å føle at det var noe som ikke helt stemte, kroppen oppførte seg annerledes og hun følte at noe måtte være galt. Bena hennes kunne plutselig svikte, og hun hunne miste balansen. Hun opplevde også flere synsforstyrrelser som kom akutt og forsvant raskt igjen. Det var skremmende. Hun dro til slutt til legen, og etter flere undersøkelser ble det konstatert at hun hadde Multippel Sklerose (MS) - en nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet (hjerne og ryggmarg), der nervesignalene forstyrres eller blokkeres (helsenorge.no).
Da Endiza fikk den endelige beskjeden fra legen, fikk hun sjokk. Hun klarte ikke å ta innover seg hva dette betydde eller hva det innebar. Dette kunne jo ikke skje henne, tenkte hun. Og uten verken informasjon eller behandling, fortsatte hun å leve livet som før. Etter fire år på universitetet i Italia, fullførte hun studiene og ble uteksaminert! Det var et stort mål i livet som ble nådd, og særlig fordi i løpet av studietiden hadde sykdommen manifisert seg i Endiza, og hun var merkbart blitt dårligere. Attakkene kom hyppigere og helt uten forvarsel. Hun mistet kraften i bein og armer, fikk tåkesyn og var flere ganger helt uten synet sitt!
Etter studiene fortsatte Endiza å kjempe. Hun flyttet tilbake til Albania og var klar for å være med å bygge landet sitt som en del av den generasjonen som skulle snu økonomien og velferden i landet til det bedre! Hun dro til legen igjen og ba om medisiner og hjelp til å behandle sykdommen, men til ingen nytte. Hjelpen hun trengte kostet for mye og kunne derfor ikke gis til mennesker som har MS! Endiza hadde ikke noe annet valg enn å fortsette livet sitt som før, men hun lot seg ikke stoppe. Hun begynte å skrive på sin første bok og i 1999 ble debutboka utgitt! Hun hadde klart å oppfylle enda en drøm, til tross for at plagene fra sykdommen stadig plaget henne mer og mer. Sykdommen lå der og lurte hele tiden og den slo til når hun minst ventet det … Noen morgener var det umulig å reise seg fra sengen, og hun brukte lang tid på å komme seg ut døra for å gå på jobben som hun også hadde fått. Dette krevde mye planlegging! Og de dårlige dagene ble det fler og fler av. Hun begynte derfor enda en ny kamp for å få medisiner, men til ingen nytte. Helsevesenet i landet prioriterte ikke henne.
Hun bosatte seg i hovedstaden Tirana og fikk enda en god jobb. Der møtte hun mannen sin som hun i dag er i gift med og i 2009 ble en tredje drøm oppfylt - nemlig å bli mor! Hun fikk en liten datter. Den lille familien på tre bodde sammen i en leilighet. Hun og mannen jobbet hardt begge to for å gi datteren et godt liv!
Endiza skammet seg over sykdommen sin og derfor har hun holdt det hemmelig for alle i mange år. Det var utrolig tøft å leve med MS. Hun følte seg så alene, og uten hjelp eller støtte fra helsevesenet hadde hun ingen håp. I 2018 måtte hun til slutt si opp jobben sin fordi sykdommen var så ille at det ikke lenger var mulig å komme seg på jobben og etter hvert ble hun for syk til å bo i leiligheten også. Hun kunne ikke lenger gå i trapper, og hun trengte hun hjelp til alt!
Den lille familien var nå dønn avhengig av inntekten til ektemannen, men de hadde ikke råd til å leie inn hjelp til stell og pleie, de har ikke råd til hjelpemidler, og de har heller ikke tilgang på medisiner. Det var helt uaktuelt at datteren skulle bli hjemme fra skolen for å hjelpe moren! Familien bestemte til slutt at Endiza måtte flytte fra mannen og datteren sin og inn til foreldrene sine i Shkodër, to timer unna! Mangelen på helsehjelp har splittet familien, og uten hjelpemidler ble Endiza ensom, isolert og levde et uverdig liv! Men i Shkodër fant også Endiza håp!
Hun fikk høre om Norsk Nødhjelp som sender rullestoler fra Norge og deler ut gratis til de som trenger det. Rullestolen hjalp henne ut av isolasjon i foreldrenes hjem, og ga henne nye muligheter i hverdagen. Med din hjelp er det mulig å gi hjelpemidler, men også støtte og veiledning til mennesker med nedsatt funksjonsevne og helseutfordringer. Akkurat nå har vi over 100 mennesker på venteliste, som sårt trenger hjelpemidler for å få et mer verdig liv !
Vil du gi en gave i dag slik at vi kan fortsette dette viktige arbeidet?
Trykk her for å gi en gave til dette arbeidet! Du kan også Vippse til nr. 10335.
Trykk her for å lese mer om vår hjelpetransport til Albania!
På bildene ser du Endiza i dag. Hun kommer seg rundt ved hjelp av den elektriske scooteren hun har fått fra vår hjelpetransport! Da jeg møtte henne kunne vi også ta følge sammen bortover fortauet i Shkodër i Albania.
Hvorfor var dette møtet så sterkt for meg? Jo, kanskje handler det om at dette var et møte med en realitet som like gjerne kunne skjedd meg selv. Sykdom kan alle få, men helsehjelp er avhengig av hvor du bor, og om du er fattig eller rik. Det er så urettferdig, og det får meg til å tenke og forstå enda dypere hvor viktig dette arbeidet er! "Da jeg hørte om arbeidet til Norsk Nødhjelp her i Shkoder, fikk jeg håp" sa Endiza til meg. "Hjelpemidlene har gjort mye for meg og familien min - det har gitt meg verdigheten tilbake!"
TUSEN TAKK!
